Auberge de l’Ill, brødrene Haeberlin, landets ypperste klasse, den berømte laksesuffleen, froskelår-puddingen og Tournedos Rossini , det franske kjøkken på sitt beste. Alt dette hadde jeg lest om, nettopp ferdig med læretiden på Grand Hotel i Oslo, hvor den franske sous sjefen Gabriel Soubise minnet meg på at La France, det er verdens gastronomiske vugge.
Vi hentet styrke, var tross alt uteksaminerte kokker med fire års læretid, tok mot til oss og skrittet inn. Jean Pierre Haeberlin står i døra og måler oss. – Vous avez une réservation, à quel nom? Reservasjon? Nei, nei, det hadde vi faktisk ikke tenkt på. – No, no, vi beklager vi har kjørt helt fra Norge. Han smiler, rister lett på hodet og beklager at det er fullt. Ikke bare fullt, men überfullt. Han snakker tysk og fransk til oss. Vi spør om det er mulig en annen dag, men nei, da, det er fullbooket hele uken. – Hele verden kommer hit, sier han. For noen idioter vi var! Her har vi kjørt gjennom halve Europa og ikke tenkt at det kanskje kan være fullt på Frankrikes beste restaurant.
Det som plutselig inntreffer, skal snu opp ned på livet mitt. Den andre broren, Paul Haeberlin, dukker opp. Le chef med sin høye hatt og helt strøken i hvit kokke-mundur og langt hvitt forstykke. Sammen med Jean Pierre kikker han på oss. Han ser tre slitne, bleke, krøllete og sultne ungdommer som har forvillet seg inn på en stjernerestaurant. Ikke noen gang vil jeg kunne forklare hvorfor, men et tegn blir gitt. En hånd blir hevet. Mens vi veldig brydd henger i inngangspartiet, dukes det opp et bord i baren. Damasken legges, krystallglassene på plass, porselen fra Limoges, sølvbestikk og glass med champagne fylles opp.
Vi «faller ned fra himmelen» da vi skjønner at de har dekket et bord av luksus bare for oss i den lille baren. Vi tenker at vi burde ha staset oss opp, vist respekt for stedet og all den kunstneriske utfoldelse som inntreffer. Flaut å sitte her som prinser i så shabby påkledning. Vi visste ikke hva som ventet oss i den lille landsbyen ved elven l’Ill. Gjestfriheten, maten, vinene og serveringen ble et vakkert drømmebilde, som en film jeg aldri vil glemme, stjernene traff meg mitt i hjertet.
Da vi endelig fant frem til en campingplass utpå natten, lykkelige og skikkelig godt beruset, da vi fikk slått opp det latterlig lille teltet vårt, tenkte jeg at dette landet vil jeg tilbake til. Her er mitt folk. Her vil jeg finne det jeg leter etter. Dagen etter går vi tilbake for å takke for den guddommelige opplevelsen. – Dere må reise til Paul Bocuse i Lyon, sier de begge. – Han er den beste. Selvsagt gjorde vi det. Vi kunne ikke motstå fristelsen.
Året var 1970, Bocuse sto i døra og tok imot oss da vi kom.
